Av Nils-Petter Enstad
«Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre som du vil.» Gjennom mer enn 50 år er norske barn blitt lært opp i denne enkle reglen, kjent som «Kardemommeloven». Vi finner den i Thorbjørn Egner fortelling «Folk og røvere i Kardemomme By». I år er det 100 år siden skaperen av univers som Kardemomme By og Hakkebakkeskogen ble født.
Fortellingene om Kardemomme By og Hakkebakkeskogen er for lengst blitt en del av den norske folkearven. Ikke minst har historien om de tre røverne, politimester Bastian og tante Sofie fått en like sentral plass i norske barns bevissthet som de bibelske fortellingene om Josef og brødrene hans og Daniel i løvehulen hadde tidligere. Det kan derfor være på sin plass å både å se på de verdier denne fortellingen har skapt og formidlet. Er Kardemomme By et idealsamfunn eller en skrekkvisjon?
SOSIALDEMOKRATISK IDYLL
Det er ikke tilfeldig at fortellingen om Kardemomme By slo så godt an som den gjorde da den kom i 1955. Gerhardsenepoken var på sitt høyeste. Gjenoppbyggingen etter krigen var langt på vei fullført. Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Stortinget og i mange kommunestyrer. Tilsynelatende sto man foran en evig sosialdemokratisk idyll på alle plan i det norske samfunn. Dette var tiden for en fortelling om et samfunn der alle var snille og greie, og hvor de som ikke var det, egentlig var det likevel.
Kardemomme By ble den nye norske grunnfortellingen. Sett utenfra var byen et paradis: «Kardemomme er en ganske liten by, og den ligger så langt borte at det er nesten ingen som vet om den. Det er visst bare du og jeg og så noen til.» Selve byen beskrives slik: «Kardemomme er en nokså merkelig by, og det hender meget der som ikke hender andre steder. Der går det esler og kameler i gatene, for eksempel, og der kommer også ruslende en elefant eller to – nå og da.» Slik skapes det en fysisk avstand til selve byen, samtidig som den etableres inne i leserens hode som en idyll.
FØYDAL BYSTAT
Det første man ser om man legger Kardemommesamfunnet under lupen, er det totale fraværet av samfunnsmessige strukturer. Kardemomme By er en isolert bystat som i realiteten er et eneveldig, føydalt fyrstedømme. Her er ingen folkevalgt representasjon, ingen besluttende eller administrativ myndighet, ingen ordensmakt i egentlig forstand og ikke noe rettsvesen. Skolevesen og religionsvesen har man heller ikke, og ikke noe monetært system. Det eneste man har, er en selvoppnevnt nessekonge som kaller seg politimester, og en gammel mann som er blitt byens orakel gjennom sin evne til å formulere selvfølgeligheter.
Kardemomme By er med andre ord et klassisk despoti der all makt er samlet i hendene på én person. Denne personen er Politimester Bastian, en tilsynelatende godslig og jovial mann som i realiteten har full kontroll. Han styrer byen ved hjelp av «Kardemommeloven», en banal regle som åpner for den rene vilkårlighet. Symbolet på Bastians makt er et grelt, fargesprakende og åpenbart selvkomponert kostyme som med en viss velvilje kan kalles uniform. Iført denne klovedrakten spaserer Bastian gjennom byen, hilser til høyre og venstre og er blid og vennlig mot alle. Hvorfor skulle han ikke være det? Han vet han har dem i sin hule hånd. Byen er hans. Han kjenner fordelingen mellom brød og sirkus som er nøkkelen til enhver despots suksess.
UTFORDRERE
De eneste som utfordrer Bastians regime er de tre røverne utenfor byen. Det er ikke tilfeldig at de bor der. Å være satt utenfor er alltid dissidentenes straff i et totalitært klima. Det politiske prosjektet til de tre røverne er imidlertid gått i frø for lengst. Nå driver de kun geriljavirksomhet med innbruddstokter i byen der de stjeler matvarer til seg selv. Inne i byen er Tante Sofie det nærmeste man kommer en politisk opposisjon. Men hun representerer ingen trussel. Hun har hoffnarrens funksjon, og fungerer qua narr som ventil for den frustrasjon som beviselig finnes i Kardemomme By.
Ved siden av innbruddsraidene, driver røverne en viss nålestikksgerilja, som å stjele trikken under den store kardemommefesten, eller kidnappe Tante Sofie. Denne gisselaksjonen blir begynnelsen til slutten for opposisjonen mot Bastian. Sofie har nemlig ikke noe i mot å bli hentet til røverhuset i nattens mulm og mørke. Det snarere morer henne. Det gir henne et prosjekt: Å få orden i huset og på dem som bor der. Fra å ha vært storsamfunnets gneldrebikkje blir hun nå en aktiv reformator. Når Bastian og to til våger seg ut til røverhuset for å befri Sofie, sender hun dem tilbake. Hun ønsker å bli der hun er. «Jeg liker meg her,» sier hun til sine redningsmenn. Og når Bastian antyder at de i hvert fall bør arrestere røverne for å ha bortført henne, avfeier hun det også. Hun skal nok få skikk på røverne, sier hun. Men røverne får nok av oppdragelsesprosjektet hennes, og bringer henne tilbake til byen – også det i nattens mulm og mørke.
At Sofie ønsker å bli hos røverne, kan tyde på at hun tidligere har vært en del av den samme opposisjon som de tre røverne. Trolig har det vært et kjærlighetsforhold mellom henne og Kasper, leder av gruppa. Det er hans idé å kidnappe Sofie, og det er Sofie han gifter seg med etter at han er tatt inn igjen i byens sosiale varme. At Sofie kaller seg tanten til jenta Kamomilla, som vokser opp hos henne, er like velkjent som det er gjennomskuelig. For Kamomilla er utvilsomt Sofies kjærlighetsbarn med Kasper. Men enslige mødre godtas ikke i Kardemommeidyllen, bare enslige tanter.
TILBAKEFØRINGEN
Etter at de tre røverne under et røvertokt blir arrestert av et selvoppnevnt borgervern, begynner tilbakeføringen av dem til samfunnet. Dette borgervernet holder politimesteren utenfor planene sine. De stoler tydeligvis ikke på at ham. De må ha ant at Bastian hadde en interesse av å opprettholde tingenes tilstand, med de tre røverne som en trussel utenfor bymuren. Men stilt overfor et fait accompli må han gjennomføre en rettssak.
Denne rettssaken er et studium verd. Ikke én eneste av de mest banale rettssikkerhetsregler blir fulgt: Ingen etterforskning, ingen jury, ingen anklager og ingen forsvarer. Bastian gjør noen tilfeldige notater i boka si, og avsier så en forholdsvis streng dom: Fengsel i 48 dager. Men bare et par dager senere begynner det å brenne i tårnhuset der Gamle Tobias, byens orakel, bor med de to dyrene sine. Fordi røverne klarer å slukke brannen, blir de byens helter, og med sin sikre nese for hvordan han skal bevare makten, sørger Bastian for å integrere dem i samfunnet sitt. Han utnevner Kasper til brannmester, Jesper til sirkusdirektør og Jonatan til bakerlæring. Slik ivaretar han alle despoters sikreste kort, og sørger – bokstavelig talt - for å gi folket både brød og sirkus.
Som politisk rehabilitering betraktet, er dette en genistrek. Opprøret er nøytralisert. Idyllen er gjenopprettet og diktatoren Bastian kan fortsette i glansrollen som landsfader og politisk ikon.
Kardemomme By kan fortsette sin isolerte tilværelse som en by der det hender mange ting som ikke hender andre steder…
Tidligere delvis publisert i Klassekampen (2005) og Vårt Land (2012)
