DIKTERUNIVERS OG GRÜNDERVIRKSOMHET
Av Nils-Petter Enstad
I fjor var det 150 år siden hun ble født, og i år er det 100 år siden hun – som den første kvinne – fikk Nobelprisen i litteratur. Vi snakker selvfølgelig om den svenske forfatteren Selma Lagerlöf, kvinnen som ga oss fortellinger som fremdeles fascinerer, både som bøker og filmer.
Det finnes mange bilder av henne. De fleste er fra hennes eldre dager. De viser gjerne en hvithåret kvinne som sitter ved skrivebordet. Hun kunne være prototypen, enten på en bestemor eller på en pensjonert lærerinne. Litt innadvendt, men med et forsiktig smil rundt leppene.
Lærerinne hadde hun vært, og kjærligheten til fortellinger og fortellerkunsten var en arv fra farmoren. I time etter time hadde hun som barn sittet og hørt farmor fortelle. Men man kan fort bli lurt av det litt bestemoraktige utseendet hennes. Bak det milde blikket lå vulkaner og ulmet. Her ble dramatiske, noen ganger skremmende fortellinger skapt. Det var fortellinger om lidenskaper både i hat og kjærlighet, og det var fortellingen om både ondskap og galskap. Det var fortellinger som beveget seg i grenselandet mellom liv og død, mellom kristendom og folketro, mellom fantasi og okkultisme, mellom fromhet og fanatisme.
PÅ PLASS
I storverket ”Jerusalem” er alle disse elementene på plass. Under arbeidet med dette verket reiste Selma Lagerlöf, sammen med hjertevenninnen Sophie Elkan til Det hellige land og besøkte kolonien med svenske immigranter som hadde reist for å vente på Jesu gjenkomst. Reisen fant sted akkurat i det 1800-tallet gikk over i 1900-tallet. Slike begivenheter har en viss evne til å trigge apokalyptiske forventninger.
I debutromanen ”Gösta Berlings saga” er hovedpersonen en prest som har falt fra sin tro, og som samler en gruppe på 12 menn rundt seg. I ”Keiseren av Portugalien” er hovedpersonen en husmann som blir sinnssyk av sin kjærlighet til og beundring for sitt eneste barn, en datter som ble født da han og kona var et godt stykke oppe i årene. Han snakker om datteren som en helgen og prinsesse der hun bor i storbyen, mens hele lokalsamfunnet vet at hun forsørger seg ved hjelp av prostitusjon.
I ”Kjørekaren” – boka som begynner med setningen ”En liten slumsøster lå og skulle dø” – rulles det opp en dramatisk historie med gjengangere, hat, kjærlighet, skyld og ansvar. Det er kanskje denne romanen som i sterkest grad hat gitt Selma Lagerlöf ry som forfatter av ”spøkelseshistorier”.
DRAMA
Også i Selmas eget liv var det dramatisk nok. Hun levde i et sterkt og underlig trekantforhold med to andre kvinner, nemlig Sophie Elkan og Valborg Olander. Sophie Elkan var forfatter, som Selma, og da de møtte hverandre, var hun den mest kjente av de to. I mange år leste de hverandres manuskripter, og kom med råd og kommentarer. Men etter hvert som Selma ble verdensberømt og fikk nobelprisen, gikk Sophie i glemmeboken.
Selma og Valborg var mer jevnbyrdige, om ikke som forfattere, så som mennesker. I brevene fra Selma til Valborg finnes det mange heftige erklæringer om hvor sterke følelser som var i sving, og det kunne gå sterkt for seg når de tre kvinnene var samlet!
MÅRBACKA
Mårbacka var Selma Lagerlöfs barndomshjem. Da hennes far, som alltid hadde vært flinkere til å bruke penger, enn til å skaffe dem, døde i 1885, måtte eiendommen selges, til Selmas store sorg. Hun bestemte seg tidlig for å forsøke å kjøpe den tilbake. Et ambisiøst prosjekt for en som kun hadde lærerinnelønn (som var lavere enn lærerlønn, må vite!), men etter hvert som lærerinnen også ble en anerkjent og berømt forfatter, ble ambisjonen mer og mer realistisk. I 1907 kunne hun kjøpe barndomshjemmet tilbake. Da hadde hun gitt ut bøker som ”Jerusalem” og ”Nils Holgerssons underbara resa gjenom Sverige” – den siste var egentlig tenkt å være en geografibok for barneskolen. Etter at hun hadde fått Nobelprisen i 1909, kunne hun også kjøpe mye av området rundt Mårbacka, både skog og jorder, og eiendommen ble litt av en praktgård. Dikteren ble bonde.
POLITIKK
Selma Lagerlöf hadde forholdsvis radikale, politiske holdninger, og disse virkeliggjorde hun etter at hun hadde kjøpt og utvidet Mårbacka. Hun ble en av de største arbeidsgiverne i distriktet, og etablerte en sykekasseordning for sine ansatte som lå, om ikke lysår, så tiår foran resten av Sverige. Ordningen sikret ansatte som ble syke penger i sykdomsperioden, med ett unntak: Sykdom som følge av drukkenskap eller et uryddig liv kvalifiserte ikke til sykepenger! Kanskje var det minnene om hennes gladlaks av en far – som hun var oppriktig glad i! – som lå bak når dette unntaket ble innført?
Hun engasjerte seg også i storpolitikk: Hun var en ivrig forkjemper for kvinners stemmerett – her var Sverige sist ute av alle de nordiske landene, og hun talte for at Norge skulle få sin uavhengighet av Sverige i 1905. I mellomkrigstiden var hun tidlig ute og advarte mot brunskjortenes frammarsj både i Tyskland og Italia, og tok avstand fra jødeforfølgelsene. I likhet med sin norske kollega Sigrid Undset, ble hun svartelistet av de nazistiske myndighetene i Tyskland. Begge opplevde at salget av bøkene deres stanset opp som følge av dette.
Radikal var hun også i sin livsførsel: I en tid da homoseksualitet ikke bare var uglesett, men straffbart, levde hun forholdsvis åpent som lesbisk, først og fremst sammen med Valborg Olander. Det er nylig gitt ut en bok med 250 av Selmas brev til Valborg. Den heter ”En riktig författarhustru”; slik omtalte Selma sin Valborg. Da Valborg dukket opp i 1901, hadde Sofie Elkan i flere år vært Selmas hjertevenn. Der var det sterke følelser mellom de to, men Sofie hadde også mann og barn. Livet ut – i nær 40 år - levde Selma i et dramatisk trekantforhold med disse to.
GRÜNDER
Med mer enn 30 – i perioder opp til 50 – ansatte, var det behov for gode forretningsideer på Mårbacka. De kom da også. Blant annet startet hun bensinutsalg fra gården. Onde tunger hevdet riktignok at det var å sikre seg mot bilturister som hadde en evne til å gå tom for bensin akkurat idet de passerte Mårbacka sent på dagen – et lite knep for å sikre seg losji for natten hos den berømte forfatteren.
Et annet prosjekt er melproduksjonen hun satte i gang. Dette melet lages fremdeles, og kalles ”skräddmjöl” på Värmlandsdialekt. Det er laget av ristet og malt havre. Merkevaren heter ”Mårbacka Havrekraft”, og ifølge de som arbeider på kafeen på Mårbacka, er dette melet glutenfritt. Det selges i bokhandelen på Mårbacka, men produseres ikke lenger på gården. Selma var overbevist om at melet hadde helsefremmende egenskaper.
Cøliaki var ikke en sykdom det var mye bevissthet rundt da Selma Lagerlöf levde – hun døde en marsdag i 1940. Tidens store svøpe – ”tæring”, eller tuberkulose – var hun imidlertid opptatt av. En av de mest kjente bøkene hennes, ”Kjørekaren” fra 1912, ble egentlig til etter at Nasjonalforeningen mot tuberkulose hadde bedt henne skrive en artikkel for deres tidsskrift. Artikkelen ble det aldri noe av, men sykdommen har en sentral plass i romanen.
På melposene som selges på Mårbacka står det fremdeles: ”Ät havresikt – det er din plikt”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar