fredag 12. september 2008

PÅ "SKEMTAFERD TIL ISLANDS"



Av Nils-Petter Enstad

På spørsmål om hva som er fascinerende ved Island, kan man egentlig bare velge, ikke bare på den ofte omtalte ”øverste hylle”, men fra et helt bibliotek av ”øverste hyller”. Naturen – kulturen – historien – språket – lufta – identiteten. Nesten alle skriveføre mennesker som har besøkt dette landet, får behov for å meddele seg etterpå: Formidle noen av inntrykkene de fikk – dele noen av opplevelsene de gjorde. Så hvorfor skulle jeg være noe unntak?


Island har hatt en stor plass i min bevissthet i svært mange år. Høsten 1974 kom jeg, sammen med kona mi, som en svært ung og svært nygift frelsesoffiser og skulle arbeide i dette landet. Det ble nesten som et ekteskap i seg selv, selv om selve oppholdet bare varte i to år.
Senere har jeg besøkt landet to ganger, og det har nesten vært som å komme litt hjem hver gang. Tidligere i år ble det anledning til et tredje besøk. Og mens fruen deltok på en konferanse, ble turen for meg det som på dette praktfulle språket må kunne kalles en ”skemtaferd til Islands” (en hyggetur til Island).

KEFLAVIK
Den internasjonale flyplassen på Island ligger i Keflavik, rett utenfor hovedstaden Reykjavik. I mange år var flyplassen ”hjertet” i den amerikanske basen på Keflavik. Denne basen var innenrikspolitisk nokså kontroversiell, men nå har amerikanerne forlatt Keflavik for flere år siden.
Keflavik er én av flere byer og kommuner som ligger rundt hovedstaden Reykjavik. Alt i alt bor drøyt halvparten av befolkningen på om lag 310.000 personer i og omkring Reykjavik.
Reiser man til Island i den perioden av året da Norge har sommertid, får man en ”gave” på ikke mindre enn to ekstra timer. Er dagen lys, som den gjerne kan være på Island, kan man bli både poetisk og filosofisk av et så raust håndslag fra naturens side. Dessverre får man ikke beholde de to timene; de må avleveres ved landing på Gardermoen (eller en annen norsk flyplass) når ferden er slutt.

FRA ARBEIDSUHELL TIL SPA-SUKSESS

Rent geologisk er Island fremdeles et ”ungt” land; nesten litt i trassalderen, sammenliknet med for eksempel Norge. Det er fremdeles forholdsvis mye vulkansk aktivitet i det islandske terrenget, og dette har skapt mange spennende turistmål. Ett av de nyeste, er den såkalte ”Blå Lagune”, som ligger ikke så langt fra Keflavik. Dette er et spa-anlegg som hvert år besøkes av en kvart million mennesker.
Opprinnelsen til ”Den blå lagune” var egentlig et arbeidsuhell. Man var i ferd med å bygge et kraftverk. Teknologien var ny, og det ble gjort en del feil. En av dem var at man bare pumpet spillvannet fra oppvarmingen av ferskvann til turbinene rett ut på lavaen ved fabrikken. Dette trakk så ned i den porøse lavagrunnen, der mineralene i vannet ble oppløst og etter hvert stengte alle kanalene ned i bakken. Dermed oppsto en dam som etter hvert ble en lagune. På grunn av høyt kiselinnhold, fikk vannet en klar blåfarge. Lokalbefolkningen begynte å bruke den nye lagunen som badeanlegg nattestid. Så kom det en søknad fra en kar som var sterkt plaget med eksem og psoriasis. Han ba fabrikkledelsen om tillatelse til å være i og ved lagunen i to uker for å se om mineralene kunne ha en positiv effekt på hudsykdommene hans. Under tvil fikk han lov, og i løpet av de to ukene ble huden hans mye bedre. Dette kom så en forretningsmann for øre, og snart etter var spa- og forretningskonseptet ”Den blå lagune” en realitet.
Fremdeles har vannet i lagunen ord på seg for å være helsebringende. Det er varmt – mellom 36 og 39 grader celcius – og det er mineralrikt. Man kan alltids svømme der, men de fleste sitter rolig og nyter varmen og den litt særegne stemningen rundt anlegget. Dampen fra vannet skaper en litt trolsk stemning.
Det selges også ”Blå lagune”-produkter over en lav sko i forretningene rundt anlegget. Det kan bare sammenliknes med salget av dødehavprodukter fra Israel. Jeg har badet i Dødehavet også, så jeg vet hva jeg snakker om…

REN LUFT
Til tross for at biltettheten relativt sett er stor, er ikke forurenset luft et problem i de islandske byene på samme måte som det eksempelvis er det i norske byer eller i byer på kontinentet. Lufta er ren og frisk, noe som selvsagt også beliggenheten langt ute i Atlanterhavet bidrar til.
Besøker man Island i sommerhalvåret, kan de lange, lyse nettene være en utfordring. Landet ligger omtrent på polarsirkelen. I tillegg har de fleste islendinger en litt annen oppfatning av når på kvelden det passer å ha sosiale aktiviteter. Å bli bedt hjem til folk klokka 9 om kvelden er helt normalt.

TURISTMÅL
Det er flere måter å være turist i Island på. Den ”vanligste” er nok å konsentrere seg om Reykjavik-området, det som gjerne kalles ”den gyllne ringen”. Dette er en dagstur der man får med seg både historien med det gamle tingstedet Thingvallir, og naturen med fenomener som geysir og noen av de få, men velkjente fossene i landet.
Eller man kan leie en bil og kjøre litt som en ønsker, og gjøre mange av de samme observasjonene på den måten. Det finnes også de som bruker sommeren til å sykle rundt landet, med alt det innebærer av fysiske anstrengelser, men også av naturopplevelser og gleder.
Også selve Reykjavik by er vel verd en spasertur, der man kan betrakte det enkle, men stilfulle presidentkontoret, og ikke minst den flotte Hallgrimskirkju, som ble bygget til landets 1100-årsjubileum i 1974. Kirken er oppkalt etter presten og salmedikteren Hallgrimur Pétursson, som levde på 1600-tallet. Han er mest kjent for sine pasjonssalmer, og hvert år leses disse salmene i radio i tida fram mot påske, og det er landets mest kjente skuespillere som leser dem.
Foran kirken kneiser statuen av Leiv Eiriksson, vikingen som oppdaget det nordamerikanske fastlandet, og som nordmenn regner som norsk, mens islendingene regninger ham som islending. Det kan argumenteres for begge nasjonaliteter, men teknisk sett var nok Leiv islending da han la ut på sin ferd mot Vinland. Det var her han var født, selv om ferden faktisk startet fra Grønland, etter at faren Eirik Raude var blitt lyst fredløs i Island. En generasjon tidligere var bestefaren blitt lyst fredløs i Norge. Det var slik slekten kom til Island i sin tid.

UNGT LAND
Island er et ungt land. Det gjelder geologisk, som alt nevnt, men også historisk og politisk.
Allerede på 300-tallet var man på kontinentet kjent med at det fantes land langt ute i havet i vest. Dette ble kalt ”Ultima Thule”, eller ”landet ved verdens ende”. Ingolf Arnason fra Sunnfjord regnes som det første som slo seg ned på Island på permanent basis. Han skal ha kommet til landet i 874, og det er fra dette året Island regner sin eksistens som nasjon. Dette var på den tiden Harald Hårfagre ifølge sagaen ”samlet Norge til ett rike”, og det var en del av dem som hadde vært Haralds politiske motstandere som valgte å dra til den så å si ubebodde øya langt ute i havet.
I 930 etablerte de islandske høvdingene sitt eget, politiske beslutningsorgan, nemlig Alltinget, etter mønster fra de norske tingene. Alltinget er fremdeles betegnelsen på det islandske parlamentet, og er den nasjonalforsamling i verden med de lengste, historiske røttene. Det var Alltinget som i år 1000 vedtok at kristendommen skulle være den dominerende religion på Island, men at det skulle stå enhver fritt om man ville være kristen eller følge den norrøne troen. Vedtaket kom etter en prosess som på mange måter er typisk for det islandske lynnet: En lovlærd fikk i oppdrag å legge fram en anbefaling for tinget om hvilken religion man skulle gå for, etter at Olav Tryggvasson hadde fremmet krav om at de skulle velge kristendommen. Etter å ha tenkt en hel natt, kom han til følgende løsning: Det var kristendommen som hadde framtida for seg. Men de som ønsket å beholde den gamle troen, skulle ha lov til det. Dette ble da også vedtaket, til tross for at de kristne var i klart mindretall både i landet og på tinget.
I Norge var debatten som kjent langt hissigere, og det var først under tinget på Moster i 1024 at man vedtok at kristendommen var framtidas tro for Norge.
Fram til 1262 var Island likevel en suveren stat som styrte seg selv, men det året fikk den norske kongen overherredømme i landet. Denne posisjonen overtok den danske kongen i unionstida, og først i 1944 ble Island igjen en uavhengig stat, nå med en republikansk styreform. Dagens president, Olafur Ragnar Grimsson, er den femte i rekken av islandske presidenter siden 1944.

SPRÅKET
Noen ord om språket til slutt. Det er et praktfullt språk, fullt av fonetiske nytelser for den som har øre for slikt. Man sier gjerne at moderne islandsk er omtrent som gammelnorsk. Det var slik de gamle vikingene snakket. Som en litt overfladisk, historisk analyse kan det passere, men moderne islandsk er et minst like levende språk som moderne norsk. Den eneste danismen jeg har funnet, er det islandske ordet for poteter – ”kartøflur” – ubehagelig likt det danske ”kartofler”. Det nynorske, nå arkaiske ”jordeple” har vært å foretrekke. Men en slik forsømmelse må være tilgitt, når man hører det praktfulle ordet for ”film” – kvíkmýndir”, eller ”raske bilder”. For ikke å snakke om den geniale vrien på det franske, litt jålete ”frisør”. På Island oppsøker man rett og slett en ”hårskjærer” for å stusse lokkene.
Det er nesten verd reisen i seg selv å kunne oppsøke en slik.