Sagakvinner

«Saga» er et prefiks man lett griper til når man snakker om Island; et land der jeg tilbrakte to år av min ungdom og som jeg siden har besøkt flere ganger. I sommer var jeg der for femte gang.

I etterkant av det siste besøket er jeg blitt oppmerksom på en som var «sagakvinne» i bokstavelig forstand. Hun het Hallveig Fróðadóttir og var gift med Ingólfur Arnarson; han som regnes som den første «landnåmsmannen» i islandsk historie. Ingólfur var fra de samme traktene som min far: Askvoll i Sunnfjord, og Gustav Vigelands statue av ham står både i Reykjavik og i Holmedal, der Ingólfur var fra. Men Hallveig har ikke fått noen statue. I stedet har hun – som ektemannen – fått en gate oppkalt etter seg. Men der gata med Ingolfs navn er «stræti», er den med hennes navn kun en «stigur».

Fortelling
Hallveig er ikke den eneste islandske kvinnen med en spennende fortelling – ordet «saga» er da også det islandske ordet for «fortelling». En annen slik kvinne er Guðríður Símonardóttir, «en husmor fra Vestmannaøyene», som det heter på wikipedia. Hun ble tatt til fange av sjørøvere fra Algerie, var i mange år en del av en rik manns harem, før hun, sammen med noen få andre av de nær 250 personene som ble tatt til fange samtidig, kom tilbake til Island og ble prestekone. Presten hun giftet seg med var Hallgrímur Pétursson, salmedikteren som ruver ved siden av Snorre Sturlason og Halldór Laxness i verdenslitteraturen, og som har gitt navn til Islands største kirkebygg.
Vi har dem i nyere tid også. Vigdís Finnbogadóttir ble i 1980 den første demokratisk valgte kvinnelige president i verden. Da statsminister Geir Haarde måtte gå av i 2009 etter tidenes finansskandale, var det kvinne som overtok: Jóhanna Sigurðardóttir.

Prest og biskop
Da jeg bodde i Island på 1970-tallet fikk den islandske kirken sin første, kvinnelige prest. Det skjedde 13 år etter at Den norske kirke hadde fått sin første kvinnelige prest, i 1961. I 2012 ble Agnes M. Sigurðardóttir biskop i Island (bildet).
Det var i underkant av 20 år etter at Rosemarie Köhn ble biskop i Hamar, men så er Agnes til gjengjeld den eneste biskopen i Island. I Norge er det til sammenlikning 12.
Prestedatter er hun, men ikke bispedatter. Mange av hennes forgjengere har vært bispesønner.
Jo, det er visst fortsatt mange fortellinger å formidle om «sagakvinner» fra Sagaøya!

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Publisert i Klassekampen torsdag 23. oktober 2014

Kardemomme By - idyll eller skrekk?

Av Nils-Petter Enstad

«Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre som du vil.» Gjennom mer enn 50 år er norske barn blitt lært opp i denne enkle reglen, kjent som «Kardemommeloven». Vi finner den i Thorbjørn Egner fortelling «Folk og røvere i Kardemomme By». I år er det 100 år siden skaperen av univers som Kardemomme By og Hakkebakkeskogen ble født.

Fortellingene om Kardemomme By og Hakkebakkeskogen er for lengst blitt en del av den norske folkearven. Ikke minst har historien om de tre røverne, politimester Bastian og tante Sofie fått en like sentral plass i norske barns bevissthet som de bibelske fortellingene om Josef og brødrene hans og Daniel i løvehulen hadde tidligere. Det kan derfor være på sin plass å både å se på de verdier denne fortellingen har skapt og formidlet. Er Kardemomme By et idealsamfunn eller en skrekkvisjon?

SOSIALDEMOKRATISK IDYLL
Det er ikke tilfeldig at fortellingen om Kardemomme By slo så godt an som den gjorde da den kom i 1955. Gerhardsenepoken var på sitt høyeste. Gjenoppbyggingen etter krigen var langt på vei fullført. Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Stortinget og i mange kommunestyrer. Tilsynelatende sto man foran en evig sosialdemokratisk idyll på alle plan i det norske samfunn. Dette var tiden for en fortelling om et samfunn der alle var snille og greie, og hvor de som ikke var det, egentlig var det likevel.
Kardemomme By ble den nye norske grunnfortellingen. Sett utenfra var byen et paradis: «Kardemomme er en ganske liten by, og den ligger så langt borte at det er nesten ingen som vet om den. Det er visst bare du og jeg og så noen til.» Selve byen beskrives slik: «Kardemomme er en nokså merkelig by, og det hender meget der som ikke hender andre steder. Der går det esler og kameler i gatene, for eksempel, og der kommer også ruslende en elefant eller to – nå og da.» Slik skapes det en fysisk avstand til selve byen, samtidig som den etableres inne i leserens hode som en idyll.

FØYDAL BYSTAT
Det første man ser om man legger Kardemommesamfunnet under lupen, er det totale fraværet av samfunnsmessige strukturer. Kardemomme By er en isolert bystat som i realiteten er et eneveldig, føydalt fyrstedømme. Her er ingen folkevalgt representasjon, ingen besluttende eller administrativ myndighet, ingen ordensmakt i egentlig forstand og ikke noe rettsvesen. Skolevesen og religionsvesen har man heller ikke, og ikke noe monetært system. Det eneste man har, er en selvoppnevnt nessekonge som kaller seg politimester, og en gammel mann som er blitt byens orakel gjennom sin evne til å formulere selvfølgeligheter.
Kardemomme By er med andre ord et klassisk despoti der all makt er samlet i hendene på én person. Denne personen er Politimester Bastian, en tilsynelatende godslig og jovial mann som i realiteten har full kontroll. Han styrer byen ved hjelp av «Kardemommeloven», en banal regle som åpner for den rene vilkårlighet. Symbolet på Bastians makt er et grelt, fargesprakende og åpenbart selvkomponert kostyme som med en viss velvilje kan kalles uniform. Iført denne klovedrakten spaserer Bastian gjennom byen, hilser til høyre og venstre og er blid og vennlig mot alle. Hvorfor skulle han ikke være det? Han vet han har dem i sin hule hånd. Byen er hans. Han kjenner fordelingen mellom brød og sirkus som er nøkkelen til enhver despots suksess.

UTFORDRERE
De eneste som utfordrer Bastians regime er de tre røverne utenfor byen. Det er ikke tilfeldig at de bor der. Å være satt utenfor er alltid dissidentenes straff i et totalitært klima. Det politiske prosjektet til de tre røverne er imidlertid gått i frø for lengst. Nå driver de kun geriljavirksomhet med innbruddstokter i byen der de stjeler matvarer til seg selv. Inne i byen er Tante Sofie det nærmeste man kommer en politisk opposisjon. Men hun representerer ingen trussel. Hun har hoffnarrens funksjon, og fungerer qua narr som ventil for den frustrasjon som beviselig finnes i Kardemomme By.
Ved siden av innbruddsraidene, driver røverne en viss nålestikksgerilja, som å stjele trikken under den store kardemommefesten, eller kidnappe Tante Sofie. Denne gisselaksjonen blir begynnelsen til slutten for opposisjonen mot Bastian. Sofie har nemlig ikke noe i mot å bli hentet til røverhuset i nattens mulm og mørke. Det snarere morer henne. Det gir henne et prosjekt: Å få orden i huset og på dem som bor der. Fra å ha vært storsamfunnets gneldrebikkje blir hun nå en aktiv reformator. Når Bastian og to til våger seg ut til røverhuset for å befri Sofie, sender hun dem tilbake. Hun ønsker å bli der hun er. «Jeg liker meg her,» sier hun til sine redningsmenn. Og når Bastian antyder at de i hvert fall bør arrestere røverne for å ha bortført henne, avfeier hun det også. Hun skal nok få skikk på røverne, sier hun. Men røverne får nok av oppdragelsesprosjektet hennes, og bringer henne tilbake til byen – også det i nattens mulm og mørke.
At Sofie ønsker å bli hos røverne, kan tyde på at hun tidligere har vært en del av den samme opposisjon som de tre røverne. Trolig har det vært et kjærlighetsforhold mellom henne og Kasper, leder av gruppa. Det er hans idé å kidnappe Sofie, og det er Sofie han gifter seg med etter at han er tatt inn igjen i byens sosiale varme. At Sofie kaller seg tanten til jenta Kamomilla, som vokser opp hos henne, er like velkjent som det er gjennomskuelig. For Kamomilla er utvilsomt Sofies kjærlighetsbarn med Kasper. Men enslige mødre godtas ikke i Kardemommeidyllen, bare enslige tanter.

TILBAKEFØRINGEN
Etter at de tre røverne under et røvertokt blir arrestert av et selvoppnevnt borgervern, begynner tilbakeføringen av dem til samfunnet. Dette borgervernet holder politimesteren utenfor planene sine. De stoler tydeligvis ikke på at ham. De må ha ant at Bastian hadde en interesse av å opprettholde tingenes tilstand, med de tre røverne som en trussel utenfor bymuren. Men stilt overfor et fait accompli må han gjennomføre en rettssak.
Denne rettssaken er et studium verd. Ikke én eneste av de mest banale rettssikkerhetsregler blir fulgt: Ingen etterforskning, ingen jury, ingen anklager og ingen forsvarer. Bastian gjør noen tilfeldige notater i boka si, og avsier så en forholdsvis streng dom: Fengsel i 48 dager. Men bare et par dager senere begynner det å brenne i tårnhuset der Gamle Tobias, byens orakel, bor med de to dyrene sine. Fordi røverne klarer å slukke brannen, blir de byens helter, og med sin sikre nese for hvordan han skal bevare makten, sørger Bastian for å integrere dem i samfunnet sitt. Han utnevner Kasper til brannmester, Jesper til sirkusdirektør og Jonatan til bakerlæring. Slik ivaretar han alle despoters sikreste kort, og sørger – bokstavelig talt - for å gi folket både brød og sirkus.
Som politisk rehabilitering betraktet, er dette en genistrek. Opprøret er nøytralisert. Idyllen er gjenopprettet og diktatoren Bastian kan fortsette i glansrollen som landsfader og politisk ikon.
Kardemomme By kan fortsette sin isolerte tilværelse som en by der det hender mange ting som ikke hender andre steder…

Tidligere delvis publisert i Klassekampen (2005) og Vårt Land (2012)

SELMA LAGERÖFS MÅRBACKA

DIKTERUNIVERS OG GRÜNDERVIRKSOMHET
Av Nils-Petter Enstad

I fjor var det 150 år siden hun ble født, og i år er det 100 år siden hun – som den første kvinne – fikk Nobelprisen i litteratur. Vi snakker selvfølgelig om den svenske forfatteren Selma Lagerlöf, kvinnen som ga oss fortellinger som fremdeles fascinerer, både som bøker og filmer.

Det finnes mange bilder av henne. De fleste er fra hennes eldre dager. De viser gjerne en hvithåret kvinne som sitter ved skrivebordet. Hun kunne være prototypen, enten på en bestemor eller på en pensjonert lærerinne. Litt innadvendt, men med et forsiktig smil rundt leppene.
Lærerinne hadde hun vært, og kjærligheten til fortellinger og fortellerkunsten var en arv fra farmoren. I time etter time hadde hun som barn sittet og hørt farmor fortelle. Men man kan fort bli lurt av det litt bestemoraktige utseendet hennes. Bak det milde blikket lå vulkaner og ulmet. Her ble dramatiske, noen ganger skremmende fortellinger skapt. Det var fortellinger om lidenskaper både i hat og kjærlighet, og det var fortellingen om både ondskap og galskap. Det var fortellinger som beveget seg i grenselandet mellom liv og død, mellom kristendom og folketro, mellom fantasi og okkultisme, mellom fromhet og fanatisme.

PÅ PLASS
I storverket ”Jerusalem” er alle disse elementene på plass. Under arbeidet med dette verket reiste Selma Lagerlöf, sammen med hjertevenninnen Sophie Elkan til Det hellige land og besøkte kolonien med svenske immigranter som hadde reist for å vente på Jesu gjenkomst. Reisen fant sted akkurat i det 1800-tallet gikk over i 1900-tallet. Slike begivenheter har en viss evne til å trigge apokalyptiske forventninger.
I debutromanen ”Gösta Berlings saga” er hovedpersonen en prest som har falt fra sin tro, og som samler en gruppe på 12 menn rundt seg. I ”Keiseren av Portugalien” er hovedpersonen en husmann som blir sinnssyk av sin kjærlighet til og beundring for sitt eneste barn, en datter som ble født da han og kona var et godt stykke oppe i årene. Han snakker om datteren som en helgen og prinsesse der hun bor i storbyen, mens hele lokalsamfunnet vet at hun forsørger seg ved hjelp av prostitusjon.
I ”Kjørekaren” – boka som begynner med setningen ”En liten slumsøster lå og skulle dø” – rulles det opp en dramatisk historie med gjengangere, hat, kjærlighet, skyld og ansvar. Det er kanskje denne romanen som i sterkest grad hat gitt Selma Lagerlöf ry som forfatter av ”spøkelseshistorier”.

DRAMA
Også i Selmas eget liv var det dramatisk nok. Hun levde i et sterkt og underlig trekantforhold med to andre kvinner, nemlig Sophie Elkan og Valborg Olander. Sophie Elkan var forfatter, som Selma, og da de møtte hverandre, var hun den mest kjente av de to. I mange år leste de hverandres manuskripter, og kom med råd og kommentarer. Men etter hvert som Selma ble verdensberømt og fikk nobelprisen, gikk Sophie i glemmeboken.
Selma og Valborg var mer jevnbyrdige, om ikke som forfattere, så som mennesker. I brevene fra Selma til Valborg finnes det mange heftige erklæringer om hvor sterke følelser som var i sving, og det kunne gå sterkt for seg når de tre kvinnene var samlet!

MÅRBACKA
Mårbacka var Selma Lagerlöfs barndomshjem. Da hennes far, som alltid hadde vært flinkere til å bruke penger, enn til å skaffe dem, døde i 1885, måtte eiendommen selges, til Selmas store sorg. Hun bestemte seg tidlig for å forsøke å kjøpe den tilbake. Et ambisiøst prosjekt for en som kun hadde lærerinnelønn (som var lavere enn lærerlønn, må vite!), men etter hvert som lærerinnen også ble en anerkjent og berømt forfatter, ble ambisjonen mer og mer realistisk. I 1907 kunne hun kjøpe barndomshjemmet tilbake. Da hadde hun gitt ut bøker som ”Jerusalem” og ”Nils Holgerssons underbara resa gjenom Sverige” – den siste var egentlig tenkt å være en geografibok for barneskolen. Etter at hun hadde fått Nobelprisen i 1909, kunne hun også kjøpe mye av området rundt Mårbacka, både skog og jorder, og eiendommen ble litt av en praktgård. Dikteren ble bonde.

POLITIKK
Selma Lagerlöf hadde forholdsvis radikale, politiske holdninger, og disse virkeliggjorde hun etter at hun hadde kjøpt og utvidet Mårbacka. Hun ble en av de største arbeidsgiverne i distriktet, og etablerte en sykekasseordning for sine ansatte som lå, om ikke lysår, så tiår foran resten av Sverige. Ordningen sikret ansatte som ble syke penger i sykdomsperioden, med ett unntak: Sykdom som følge av drukkenskap eller et uryddig liv kvalifiserte ikke til sykepenger! Kanskje var det minnene om hennes gladlaks av en far – som hun var oppriktig glad i! – som lå bak når dette unntaket ble innført?
Hun engasjerte seg også i storpolitikk: Hun var en ivrig forkjemper for kvinners stemmerett – her var Sverige sist ute av alle de nordiske landene, og hun talte for at Norge skulle få sin uavhengighet av Sverige i 1905. I mellomkrigstiden var hun tidlig ute og advarte mot brunskjortenes frammarsj både i Tyskland og Italia, og tok avstand fra jødeforfølgelsene. I likhet med sin norske kollega Sigrid Undset, ble hun svartelistet av de nazistiske myndighetene i Tyskland. Begge opplevde at salget av bøkene deres stanset opp som følge av dette.
Radikal var hun også i sin livsførsel: I en tid da homoseksualitet ikke bare var uglesett, men straffbart, levde hun forholdsvis åpent som lesbisk, først og fremst sammen med Valborg Olander. Det er nylig gitt ut en bok med 250 av Selmas brev til Valborg. Den heter ”En riktig författarhustru”; slik omtalte Selma sin Valborg. Da Valborg dukket opp i 1901, hadde Sofie Elkan i flere år vært Selmas hjertevenn. Der var det sterke følelser mellom de to, men Sofie hadde også mann og barn. Livet ut – i nær 40 år - levde Selma i et dramatisk trekantforhold med disse to.

GRÜNDER
Med mer enn 30 – i perioder opp til 50 – ansatte, var det behov for gode forretningsideer på Mårbacka. De kom da også. Blant annet startet hun bensinutsalg fra gården. Onde tunger hevdet riktignok at det var å sikre seg mot bilturister som hadde en evne til å gå tom for bensin akkurat idet de passerte Mårbacka sent på dagen – et lite knep for å sikre seg losji for natten hos den berømte forfatteren.
Et annet prosjekt er melproduksjonen hun satte i gang. Dette melet lages fremdeles, og kalles ”skräddmjöl” på Värmlandsdialekt. Det er laget av ristet og malt havre. Merkevaren heter ”Mårbacka Havrekraft”, og ifølge de som arbeider på kafeen på Mårbacka, er dette melet glutenfritt. Det selges i bokhandelen på Mårbacka, men produseres ikke lenger på gården. Selma var overbevist om at melet hadde helsefremmende egenskaper.
Cøliaki var ikke en sykdom det var mye bevissthet rundt da Selma Lagerlöf levde – hun døde en marsdag i 1940. Tidens store svøpe – ”tæring”, eller tuberkulose – var hun imidlertid opptatt av. En av de mest kjente bøkene hennes, ”Kjørekaren” fra 1912, ble egentlig til etter at Nasjonalforeningen mot tuberkulose hadde bedt henne skrive en artikkel for deres tidsskrift. Artikkelen ble det aldri noe av, men sykdommen har en sentral plass i romanen.
På melposene som selges på Mårbacka står det fremdeles: ”Ät havresikt – det er din plikt”.

PÅ "SKEMTAFERD TIL ISLANDS"

Av Nils-Petter Enstad

På spørsmål om hva som er fascinerende ved Island, kan man egentlig bare velge, ikke bare på den ofte omtalte ”øverste hylle”, men fra et helt bibliotek av ”øverste hyller”. Naturen – kulturen – historien – språket – lufta – identiteten. Nesten alle skriveføre mennesker som har besøkt dette landet, får behov for å meddele seg etterpå: Formidle noen av inntrykkene de fikk – dele noen av opplevelsene de gjorde. Så hvorfor skulle jeg være noe unntak?

Island har hatt en stor plass i min bevissthet i svært mange år. Høsten 1974 kom jeg, sammen med kona mi, som en svært ung og svært nygift frelsesoffiser og skulle arbeide i dette landet. Det ble nesten som et ekteskap i seg selv, selv om selve oppholdet bare varte i to år.
Senere har jeg besøkt landet to ganger, og det har nesten vært som å komme litt hjem hver gang. Tidligere i år ble det anledning til et tredje besøk. Og mens fruen deltok på en konferanse, ble turen for meg det som på dette praktfulle språket må kunne kalles en ”skemtaferd til Islands” (en hyggetur til Island).

KEFLAVIK
Den internasjonale flyplassen på Island ligger i Keflavik, rett utenfor hovedstaden Reykjavik. I mange år var flyplassen ”hjertet” i den amerikanske basen på Keflavik. Denne basen var innenrikspolitisk nokså kontroversiell, men nå har amerikanerne forlatt Keflavik for flere år siden.
Keflavik er én av flere byer og kommuner som ligger rundt hovedstaden Reykjavik. Alt i alt bor drøyt halvparten av befolkningen på om lag 310.000 personer i og omkring Reykjavik.
Reiser man til Island i den perioden av året da Norge har sommertid, får man en ”gave” på ikke mindre enn to ekstra timer. Er dagen lys, som den gjerne kan være på Island, kan man bli både poetisk og filosofisk av et så raust håndslag fra naturens side. Dessverre får man ikke beholde de to timene; de må avleveres ved landing på Gardermoen (eller en annen norsk flyplass) når ferden er slutt.

FRA ARBEIDSUHELL TIL SPA-SUKSESS
Rent geologisk er Island fremdeles et ”ungt” land; nesten litt i trassalderen, sammenliknet med for eksempel Norge. Det er fremdeles forholdsvis mye vulkansk aktivitet i det islandske terrenget, og dette har skapt mange spennende turistmål. Ett av de nyeste, er den såkalte ”Blå Lagune”, som ligger ikke så langt fra Keflavik. Dette er et spa-anlegg som hvert år besøkes av en kvart million mennesker.
Opprinnelsen til ”Den blå lagune” var egentlig et arbeidsuhell. Man var i ferd med å bygge et kraftverk. Teknologien var ny, og det ble gjort en del feil. En av dem var at man bare pumpet spillvannet fra oppvarmingen av ferskvann til turbinene rett ut på lavaen ved fabrikken. Dette trakk så ned i den porøse lavagrunnen, der mineralene i vannet ble oppløst og etter hvert stengte alle kanalene ned i bakken. Dermed oppsto en dam som etter hvert ble en lagune. På grunn av høyt kiselinnhold, fikk vannet en klar blåfarge. Lokalbefolkningen begynte å bruke den nye lagunen som badeanlegg nattestid. Så kom det en søknad fra en kar som var sterkt plaget med eksem og psoriasis. Han ba fabrikkledelsen om tillatelse til å være i og ved lagunen i to uker for å se om mineralene kunne ha en positiv effekt på hudsykdommene hans. Under tvil fikk han lov, og i løpet av de to ukene ble huden hans mye bedre. Dette kom så en forretningsmann for øre, og snart etter var spa- og forretningskonseptet ”Den blå lagune” en realitet.
Fremdeles har vannet i lagunen ord på seg for å være helsebringende. Det er varmt – mellom 36 og 39 grader celcius – og det er mineralrikt. Man kan alltids svømme der, men de fleste sitter rolig og nyter varmen og den litt særegne stemningen rundt anlegget. Dampen fra vannet skaper en litt trolsk stemning.
Det selges også ”Blå lagune”-produkter over en lav sko i forretningene rundt anlegget. Det kan bare sammenliknes med salget av dødehavprodukter fra Israel. Jeg har badet i Dødehavet også, så jeg vet hva jeg snakker om…

REN LUFT
Til tross for at biltettheten relativt sett er stor, er ikke forurenset luft et problem i de islandske byene på samme måte som det eksempelvis er det i norske byer eller i byer på kontinentet. Lufta er ren og frisk, noe som selvsagt også beliggenheten langt ute i Atlanterhavet bidrar til.
Besøker man Island i sommerhalvåret, kan de lange, lyse nettene være en utfordring. Landet ligger omtrent på polarsirkelen. I tillegg har de fleste islendinger en litt annen oppfatning av når på kvelden det passer å ha sosiale aktiviteter. Å bli bedt hjem til folk klokka 9 om kvelden er helt normalt.

TURISTMÅL
Det er flere måter å være turist i Island på. Den ”vanligste” er nok å konsentrere seg om Reykjavik-området, det som gjerne kalles ”den gyllne ringen”. Dette er en dagstur der man får med seg både historien med det gamle tingstedet Thingvallir, og naturen med fenomener som geysir og noen av de få, men velkjente fossene i landet.
Eller man kan leie en bil og kjøre litt som en ønsker, og gjøre mange av de samme observasjonene på den måten. Det finnes også de som bruker sommeren til å sykle rundt landet, med alt det innebærer av fysiske anstrengelser, men også av naturopplevelser og gleder.
Også selve Reykjavik by er vel verd en spasertur, der man kan betrakte det enkle, men stilfulle presidentkontoret, og ikke minst den flotte Hallgrimskirkju, som ble bygget til landets 1100-årsjubileum i 1974. Kirken er oppkalt etter presten og salmedikteren Hallgrimur Pétursson, som levde på 1600-tallet. Han er mest kjent for sine pasjonssalmer, og hvert år leses disse salmene i radio i tida fram mot påske, og det er landets mest kjente skuespillere som leser dem.
Foran kirken kneiser statuen av Leiv Eiriksson, vikingen som oppdaget det nordamerikanske fastlandet, og som nordmenn regner som norsk, mens islendingene regninger ham som islending. Det kan argumenteres for begge nasjonaliteter, men teknisk sett var nok Leiv islending da han la ut på sin ferd mot Vinland. Det var her han var født, selv om ferden faktisk startet fra Grønland, etter at faren Eirik Raude var blitt lyst fredløs i Island. En generasjon tidligere var bestefaren blitt lyst fredløs i Norge. Det var slik slekten kom til Island i sin tid.

UNGT LAND
Island er et ungt land. Det gjelder geologisk, som alt nevnt, men også historisk og politisk.
Allerede på 300-tallet var man på kontinentet kjent med at det fantes land langt ute i havet i vest. Dette ble kalt ”Ultima Thule”, eller ”landet ved verdens ende”. Ingolf Arnason fra Sunnfjord regnes som det første som slo seg ned på Island på permanent basis. Han skal ha kommet til landet i 874, og det er fra dette året Island regner sin eksistens som nasjon. Dette var på den tiden Harald Hårfagre ifølge sagaen ”samlet Norge til ett rike”, og det var en del av dem som hadde vært Haralds politiske motstandere som valgte å dra til den så å si ubebodde øya langt ute i havet.
I 930 etablerte de islandske høvdingene sitt eget, politiske beslutningsorgan, nemlig Alltinget, etter mønster fra de norske tingene. Alltinget er fremdeles betegnelsen på det islandske parlamentet, og er den nasjonalforsamling i verden med de lengste, historiske røttene. Det var Alltinget som i år 1000 vedtok at kristendommen skulle være den dominerende religion på Island, men at det skulle stå enhver fritt om man ville være kristen eller følge den norrøne troen. Vedtaket kom etter en prosess som på mange måter er typisk for det islandske lynnet: En lovlærd fikk i oppdrag å legge fram en anbefaling for tinget om hvilken religion man skulle gå for, etter at Olav Tryggvasson hadde fremmet krav om at de skulle velge kristendommen. Etter å ha tenkt en hel natt, kom han til følgende løsning: Det var kristendommen som hadde framtida for seg. Men de som ønsket å beholde den gamle troen, skulle ha lov til det. Dette ble da også vedtaket, til tross for at de kristne var i klart mindretall både i landet og på tinget.
I Norge var debatten som kjent langt hissigere, og det var først under tinget på Moster i 1024 at man vedtok at kristendommen var framtidas tro for Norge.
Fram til 1262 var Island likevel en suveren stat som styrte seg selv, men det året fikk den norske kongen overherredømme i landet. Denne posisjonen overtok den danske kongen i unionstida, og først i 1944 ble Island igjen en uavhengig stat, nå med en republikansk styreform. Dagens president, Olafur Ragnar Grimsson, er den femte i rekken av islandske presidenter siden 1944.

SPRÅKET
Noen ord om språket til slutt. Det er et praktfullt språk, fullt av fonetiske nytelser for den som har øre for slikt. Man sier gjerne at moderne islandsk er omtrent som gammelnorsk. Det var slik de gamle vikingene snakket. Som en litt overfladisk, historisk analyse kan det passere, men moderne islandsk er et minst like levende språk som moderne norsk. Den eneste danismen jeg har funnet, er det islandske ordet for poteter – ”kartøflur” – ubehagelig likt det danske ”kartofler”. Det nynorske, nå arkaiske ”jordeple” har vært å foretrekke. Men en slik forsømmelse må være tilgitt, når man hører det praktfulle ordet for ”film” – kvíkmýndir”, eller ”raske bilder”. For ikke å snakke om den geniale vrien på det franske, litt jålete ”frisør”. På Island oppsøker man rett og slett en ”hårskjærer” for å stusse lokkene.
Det er nesten verd reisen i seg selv å kunne oppsøke en slik.